Filmanalyse - Pocahontas

Tegneseriefilmen Pocahontas er en av Walt Disney’s gamle klassikere, og er den dag i dag fortsatt elsket av mennesker i alle aldre. Den er en utrolig fin film, og du sitter igjen med et med sterkt inntrykk etter at du har sett den. Når indianerhøvdingens eneste datter forelsker seg i en ubetydelig engelskmann, og han utvikler de samme følelsene for henne, er det ikke mange som verken støtter eller forstår. Da er det bare en ting å gjøre; å snike seg rundt, så derfor vil jeg si at temaet i denne filmen er ”forbudt kjærlighet”.

Filmen ble produsert i 1995 av James Pentecost (Walt Disney Company). Filmen er basert på en sann historie om indianerjenta Pocahontas og hvordan hun og stammen reagerer når de europeiske kolonistene kommer og overtar landet deres. Filmen ble veldig godt mottatt av både kritikere og publikum, og har tjent inn ca 140 millioner dollar. Den har også vunnet flere priser, blant annet Academic Awards og Golden Globe.

Filmen er som sagt basert på en sann historie, og handler om kjærligheten mellom Pocahontas og engelskmannen John Smith. Når en gjeng med engelskmenn setter kurs mot det de kaller ”den nye verden”, er ikke dette spesielt populært blant de innfødte. John Smith er ikke spesielt interessert i noe av det, og viker vekk når de andre leter etter skatter, som for så vidt ikke finnes der i det hele tatt. John bestemmer seg for å utforske stedet, og møter etter hvert Pocahontas. Det er noe med denne indianerjenta som får John til å ta av seg masken som tøff, og han ønsker å virkelig forstå seg på henne. Pocahontas lærer han alt om hennes kultur, og de to blir forelsket. Men Pocahontas har noen personlige problemer hun må ta seg av. For det første er hun lovet bort til Kocoum, som er en del av hennes egen stamme og for det andre støtter ikke faren hennes valg. Han mener det eneste riktige er å bli kvitt engelskmennene, så Pocahontas ser seg nødt til å snike seg rundt med John, som er i samme bås. Ingen av engelskmennene kan forstå hvorfor John vender dem ryggen. Når Kocoum plutselig blir myrdet i et øyeblikk av sinne, bestemmer begge parter seg for å gå til krig, og Pocahontas vet ikke hva hun skal gjøre. Men kjærligheten hun føler er sterk, og hun velger å trosse hele stammen sin. Hun ofrer seg selv for å spare John’s liv, noe som viser seg å være det riktige valget. Både indianerne og engelskmennene velger å senke våpnene, og engelskmennene, inkludert John Smith, reiser tilbake til Storbritannia i fred.

Filmens anslag er at de engelskmennene som skal legge ut på reisen pakker sakene sine og sier farvel til familiene sine. Vi møter hver enkeltperson og får et lite innblikk i hvordan de er. Anslaget vekker interesse fordi man kan forstå at det er en lang reise de skal ut på, men vi vet ikke destinasjonen. Selve åpningen av filmen skjer litt senere, og da forflytter vi oss til Pocahontas’ verden, og får et bekjentskap med deres levemåte. Vi får se at de mannlige indianerne kommer hjem igjen, mest sannsynlig fra krig, og måten store og små reagerer på dette.

Handlingen foregår i ”den nye verden” som er det stedet indianerne bor på, i år 1607. I løpet av filmen får vi aldri vite det nøyaktige stedet handlingen befinner seg på.

Filmen utvikler seg kronologisk hele tiden, og det er ingen form for frampek eller tilbakeblikk. Man kan på en måte si at det er to parallelle handlinger, for det er jo to forskjellige ”verdener” som møtes. På ene siden finner vi indianerne som lever sammen, som overlever kun på det naturen har å by på. De følger gamle tradisjoner, og alt som heter penger og rikdom er fremmedord for dem. På den andre siden har vi engelskmennene som kommer til indianerne sitt bosted for å lete etter skatter. De tar ikke hensyn i det hele tatt, og setter opp et stort bosted bestående av mange, svære telt. De tenker ikke over at de faktisk ødelegger det som indianerne har brukt tid og krefter på, og graver og ødelegger all jorden, mens rikdom er det eneste ordet som surrer rundt i hodet deres. Jeg synes det blir en parallell handling når indianer møter engelskmann, fattig møter rik og pil og bue møter gevær.

Hovedpersonene i denne filmen er, selvfølgelig, Pocahontas og John Smith, men andre viktige bipersoner er høvding Powhatan og guvernør Ratcliffe. Jeg vil si at alle personene, bortsett fra Ratcliffe, forandrer seg i løpet av filmen. Både Pocahontas og John velger å følge en annen vei enn det som er naturlig for dem, og det er kjærlighetens vei. Begge to forandrer seg til det positive, for de klarer å bli mer åpen for andre kulturer og lærer å forstå hverandre. Powhatan var litt vanskeligere å knekke, men på slutten ser han hvor mye John betyr for Pocahontas, og da kan han ikke nekte henne det livet hun ønsker. Han velger å gi etter, selv om det er i mot det livet han lever og har tro på. Ratcliffe, derimot, er en sta og hissig engelskmann, som virkelig ikke eier folkeskikk. Han bryr seg om penger, og ingenting annet, og om et par personer må dø for at han skal få det han vil, tenker han ikke to ganger på det. Forholdet mellom Pocahontas og John er godt gjennom hele filmen, og til slutt velger Powhatan å vise sin forståelse til John han òg, så den eneste personen som sitter igjen med ingenting er Ratcliffe.

I og med at dette er en tegneseriefilm er det ikke så veldig mange virkemidler å skryte av. Det er jo ikke virkelige personer, og derav ingen filming heller, så jeg kan ikke si noe om kamerabevegelser, vinkler eller klipping. Lys, farger og lyd er heller ingen nevneverdige virkemidler, for det er jo tegninger, så fargene er selvfølgelig det som er naturlig. Når det gjelder bildeutsnitt er alle formene brukt i løpet av filmen, og det er ingen som skiller seg ut eller blir brukt mer. Når det gjelder musikken er det veldig mange fine sanger i filmen. Siden Pocahontas er hovedpersonen og ”stjernen” i filmen er det hun som synger de fleste sangene, og det har jeg ingenting i mot. Sangene er enkle, men samtidig informative og unike. Sangene får frem de forskjellige kulturene og ulikhetene ved de. Musikken blir som oftest brukt når det er en spesiell hendelse som har skjedd eller skal skje; når Pocahontas og John møtes for første gang, når Pocahontas er nødt til å ta et valg mellom John og Kocoum og når indianerne og engelskmennene skal gå til krig.

Jeg liker denne filmen utrolig godt, og ikke uten grunn. Det er en film som aldri blir gammel, selv om det er over 15 år siden den ble laget. Mange filmer havner fort i glemmeboken etter å ha vært i ilden i et par måneder eller år, men det tror jeg oppriktig talt aldri denne kommer til å gjøre. Den passer for alle aldre, men er vel ment først og fremst for barn fra 9 år og oppover. I tillegg bringer filmen med seg et viktig budskap; at man må være åpen for alle kulturer, og ikke dømme boken etter omslaget. Kjærligheten banker ikke på døra ofte, men når den først gjør det så må man slippe den inn. Kjærlighet er noe alle opplever, uansett alder, og det er ditt valg å bestemme hva du skal gjøre med den. Pocahontas er først og fremst en barnefilm, og jeg åpnet øynene for den når jeg var rundt seks år gammel, men jeg elsker den fortsatt den dag i dag. Selv om jeg er mer modnet i filmsmaken, og sikkert hadde valgt en annen film en sen fredagskveld, vil denne filmen alltid være i bakhodet mitt. Pocahontas er tidløs.